Selv om jeg har det ubeskrivelig kjekt og treffer nye utrolig mennesker og gjør gøyale ting hele tiden, kan jeg ikke la være å innrømme at jeg lengter litt hjem... Av og til. Ikke fordi jeg heller vil være hjemme, men fordi jeg gjerne skulle ringt og fortalt alt sammen. Hva som skjer, hvordan det er. Bare kjent tryggheten litt gjennom telefonen en liten stund.

Nei, nå whiner jeg unødvendig, jeg kunne egentlig ikke hatt det bedre enn det jeg har nå :) !!

www.kvikklunsjkatrine.blogspot.com --> my life at nordfjord folkehøgskole!

Adressen er:
Nordfjord Folkehøgskole
Vereide
6823 Sandane

--> Send me love <3

Jeg er sliten av ord, sliten og lei. To dager til flytting og alle bruker alt for mange ord på å si ting som kan bli sagt kort.

Noen som vil kjøpe bil til 8000? Gi lyd!

Hvorfor kan du ikke bare la meg gå? Hvis det er så fælt. Denne halvveistingen dreper meg snart. Bokstavelig talt.

Nå, er det virkelig ikke lenge til

Jeg vet tårene mine er for deg, men jeg skulle ønske du kunne snakket dem bort. Fått meg til å le, slik du alltid gjorde. Jeg får ikke snakket med noen om det. Hvem skal jeg gå til? De vet så lite, alle andre. Alt annet ble i dett øyeblikket så mye mindre. Jeg savner deg. Utrolig mye.

Tente lys for deg, for dere alle, hver kveld.

.                                                                                                                                                      .
Vi skulle treffes, du og jeg, ansikt til ansikt for første gang på litt mindre enn et år. Utallige meldinger har blitt vekslet den tiden, timevis har vi brukt på telefonen. Dag som natt. Det hadde ingenting å si. Jeg har aldri før bodd så langt vekke fra noen og likevel følt meg så nær. Har lyst til å si du var en god venn, men det er løgn. Du ER en god venn.

 Tenk det, jeg skulle endelig treffe deg igjen. Klemme deg. Le med deg. Smile til deg. Snakke med deg og faktisk se hvordan du reagerte ved alt jeg sa. Som du selv har sagt:

"når vi prater, klarer jeg ikke
la være å se deg for meg.
Gud hvor fint det skal bli

å se deg
le
 igjen,

ikke bare høre det".

7 dager før endret alt seg, lite visste jeg før omtrent 2 dager senere.
Det var ikke slik vi hadde planlagt det,du skulle komme hjem du. Du skulle omvende meg og overbevise meg om at AP var partiet for meg.

Husker du det? Hvem skal gjøre det nå?

Det var med tårer i øynene og tunge skritt jeg beveget meg mot torget i Trondheim. Jeg fant plassen vi hadde avtalt å møtes på og ble slått av alle blomstene og brevene og lysene som lå, akkurat der.

Ufattelig.


Der sto jeg, lamslått. Her var det meningen vi to skulle stå, men i stede sto jeg helt mutters alene foran et hav av blomster. Jeg undret meg om moren din sto der, hun skulle tross alt kjøre deg hit. Jeg lurte på hvordan det nå så ut hos deg. Jeg sto der en stund, tenkte på utrolig mye forskjellig. Gråt hele tiden. Selv om jeg vet det ikke hjelper deg. Ikke nå.

Jeg la ned en blomst, og du kan sikkert gjette hvilken. Yndlingsblomsten min, Germini. Rosa var den. Sammen med den la jeg en orange rose. Jeg leste at det å gi noen en slik betyr "jeg er din venn". Det er jeg. Jeg føler meg litt teit som er så trist som jeg er. Jeg vet jeg ikke var en av dine nærmeste, vi rakk aldri komme dit. Men jeg vet hvilken fantastisk person jeg har fått bli kjent med. Jeg er utrolig glad i deg. Du er dypt savnet. <3

Hvor herlig er det ikke å komme hjem etter flere uker på tur og så finne alle sammen slik jeg forlot dem. Hvor deilig er det ikke å finne sengen min med nytt sengetøy og deilig tempurpute.
Er det merkelig å sove uten susingen fra luftventiltingen i taket? Selvfølgelig. Er det merkelig å faktisk ha full utsikt ut å fra soveromsvinduet, eller å både sovne og våkne uten det minste lille vugg i sengen? UTROLIG! Om jeg savner livet på båten? Klart det!

Men likevel, det er her jeg skal være nå,
hjemme.
En liten stund før jeg flytter da, så klart.

det er ikke meningen du skal forstå meg. Aller helst skulle jeg gjerne sluppet å forstå meg selv.