If I could I would leave tomorrow

Eneste gangen jeg virkelig, ordentlig, føler jeg kommer meg bort fra byen og alt sammen, er når jeg reiser med fly. Jeg liker følelsen rundt det å fly. Magen som blir nervøs og full av en blanding av sommerfugler og skorpioner når du skal gjennom sikkerhetskontrollen og når du sitter på gaten og venter på boarding... Følelsen av å få dotter i ørene i det flyet letter fra bakken og det lille hoppet magen gjør før flyet går mot landing.

Man kunne se båtene på havet så klart det var!

Å lande og å gå av flyet er også en slags deilig følelse. Trekke inn denne nye luften, den nye atmosfæren og bare kjenne at man faktisk ikke er hjemme lenger. På en måte var denne følelsen annerledes når vi landet i London. Følelsen av fremmed land, fremmed by, og at jeg ikke var hjemme eksisterte ikke. Den var erstattet med en følelse av tilhørighet.

Rett og slett følte jeg at jeg hørte til der, ikke at jeg var hjemme men at det var her jeg skulle være. Denne følelsen kom allerede før jeg hadde sett byen. "Mamma, her hører jeg til", sa jeg til min mamma i det vi gikk fra passkontrollen. Hun bare smilte lurt til meg.

Trafalgar Square, London

Langhelgen i London understreket følelsen. Byen er en blanding av vill shopping og utrolig kultur, nymoderne bygninger og svære blokker i gammeldags stil med detaljer som kan ta pusten fra deg, et yrende liv i gatene og på undergrunnen og et rolig og avslappet liv på kafé. Det kan egentlig ikke beskrives, det må oppleves.

Jeg vil tilbake til London,
jeg må tilbake til London.

Jeg drømmer om fremtiden min,

i London. 

Jeg tror jeg vil studere der, 

jeg vet jeg vil bo der en gang

- om det så blir det siste jeg gjør.

London, how I miss you...