Hun lå lys våken og hørte på den nesten rytmiske pusten hennes som ble tyngre og tyngre. Kan ikke sovne, må ikke sovne. Plutselig var hun lys våken, øynene hadde i et par sekunder lukket seg og hun hadde sett den samme serien med bilder hun så mange ganger hadde sett før. Hun kjente dem altfor godt, kunne beskrive hvert eneste bilde, hvert eneste øyeblikk og hver eneste følelse til den minste detalj. Raskt satte hun seg opp i sengen og i et desperat forsøk på å flykte fra alt skrudde hun musikken på fullt.

I scream it to the nothingness,

There ain't nothing that I need.

Well, hot and heavy, pumpkin pie,

Chocolate candy, Jesus Christ,

Ain't nothing please me more than you.

Ahh Home. Let me come home

Edward Sharpe & The Magnetic Zeros – Home

Hvorfor ikke bare legge seg ned i sengen? Hvorfor ikke bare lukke øynene og dra med Jon Blund til drømmeland? Hun hadde gjort det før; drømt om enhjørninger, lyseblå kaniner og søte troll med tre hoder. Hvor var de søte drømmene blitt av? Dette føltes tåpelig ut.

En dag skulle det heldigvis være slik igjen, det var hun sikker på. En dag skulle hun igjen danse i gatene, le høyt (bare fordi vinden kiler henne i nakken), smile (i tilfelle Gud kunne se henne) og synge høyt for å fortelle verden at nå er livet herlig! En dag, bare ikke i dag -ikke i natt. I natt skulle hun holde seg våken, helt til kroppen tvang henne inn i en tung søvn der verken drømmer eller mareritt fantes.

Enya – Only Time