Plutselig sto du bare der, ved siden av meg.

"Er denne ledig?"

Jeg nikket, litt småforvirret, kanskje litt irritert. Er det virkelig så vanskelig å tenke seg til at en person som sitter alene på en huske kanskje gjør det av en grunn?

"Vil du ha en?" 

Jeg tok i mot muffinsen du holdt mot meg, tvang frem et smil og så ned i bakken. Av en eller annen grunn følte jeg meg litt dum, flau nesten.

Jeg aner ikke hvor lenge vi satt der før du sa noe, jeg husker ikke direkte hva det var eller hvordan du til slutt fikk ordene ut av meg, men jeg satt nå der og fortalte deg alt. En fremmed person, totalt ukjent, og der satt jeg og la ut om alle mine tanker og alle mine følelser. Uten å egentlig si så mye tilbake, fikk du meg til å føle meg bedre, mindre alene, mindre håpløs. Jeg følte jeg fikk litt kontrollen igjen.

Hvor kom du fra? 

Hva heter du? 

Hvorfor kom du?

Hvem er du for meg?

 -ingenting betydde noe der og da. Jeg håper å se deg igjen! 

Du snudde dagen min helt om,

 you made my day :)