I går hadde jeg mest lyst til å krype inn her, finne en stor seng og bli der, helst uten at noen fant meg. Han snudde dagen min helt om! Totalt! Uten at jeg vet hvem han er eller hva han heter eller noen ting som helt. FANTASTISK! Så kom nr2, da toppet alt seg. Jeg lo så det gjorde vondt inni meg, og det var, (som du selv påpekte), oppriktig.

Da var jeg glad jeg ikke hadde krøpet inn i hullet.

I dag vil jeg heller ikke krype inn, i dag er en fin dag. Jeg vet ikke hvorfor, jeg har ingen grunn egentlig. Det bare er det. Og så leser jeg verdens søteste, fæleste, vakreste og tristeste bok (nesten, kanskje). "Men jeg glemmer deg aldri"

Og det gjør jeg heller ikke, glemmer deg. Aldri.