Perspektiv

Noen ganger tror jeg man sitter så utrolig midt oppi noe at man ikke klarer å se det ordentlig.

For eksempel hvis man holder en bok helt inntil ansiktet, da er det umulig å lese hva som står. Eller om man er i et forhold med en som behandler deg drit. Vennene dine ser det og ber deg om å dra fra ham, men du, du som er midt i det ser ikke det samme som dem. 

Ting er av og til lettere å forstå om man står ute og ser inn...

Jeg ser ikke alt riktig for tiden.. Trioene mine går i oppløsning, og selv den som er i hjemmet (meg, mamma og far) er en berg-og-dalbane for tiden. 

Det finnes nok en løsning på alt det som kriger inne i hodet mitt (ja, for det kjennes faktisk ut som krig), men jeg står for close til å se den. Jeg må komme meg bort. Jeg må få perspektiv på ting. Jeg må sette meg ned og pusle sammen bitene som liksom skal forestille vennene mine, familien min, skolen, trening, speider....

- livet mitt. 

Her er jeg trygg, i sengen min, på rommet mitt...

...omgitt av det som alltid er der for meg og som aldri kan klare å svikte meg

- bamsene mine.

Dette diktet sier bra vel det som er å si om perspektiv:

Jeg ser

kun et utdrag, hele diktet kan leses her

Jeg ser på den hvite himmel,
jeg ser på de gråblå skyer,
jeg ser på den blodige sol.

Dette er altså verden.
Dette er altså klodenes hjem.

En regndråpe!

Jeg ser på de velkledde herrer,
jeg ser på de smilende damer,
eg ser på de lutende hester.

Hvor de gråblå skyer blir tunge.

Jeg ser, jeg ser...
Jeg er visst kommet på en feil klode!
Her er så underlig...

Sigbjørn Obstfelder, 1893

Det finnes ikke ekte superhelter i denne verdenen.

Man er sin egen lykkes smed :) 

Jeg skal finne meg en haug, et lite fjell rett og slett. Sitte der på toppen og tegne. Tegne, høre på musikk og tenke, det føles lurt. Etterpå vil jeg synge, synge høyt selv om folk kan høre meg og jeg synger falskt. Synge lenge, helt til jeg er lei av å synge. 

Da skal jeg gå hjem.

see you soon

- katrine♥