"I dag har jeg for første gang på nesten et år spist middag alene med min pappa uten total stillhet. Vi har hatt vår første ordentlige samtale, tror jeg" sa hun med et forsiktig smil og en liten usikker latter.

Barndomslykke <3 

Det lyste lykke ut av øynene hennes og det var utrolig vondt å vite at denne lykken bare var midlertidig. At virkeligheten en dag nå snart skulle ta henne igjen og knekke henne som en tannpirker. 

Hvor er halen som skal gi henne styrke og fotfeste?

Selv evigvarende såpebobler sprekker en dag, og underbevisstheten hennes visste det allerede; hun hadde begynt å høre på hard musikk med høye trommer og masse skriking. 

Innsiden er på vei ut, og resultater er ikke lovende.