Godt nyttår!!

Ingenting gjør bedre enn å snakke litt med mamma når man har et øyeblikks hjemlengsel

Selv om jeg har det ubeskrivelig kjekt og treffer nye utrolig mennesker og gjør gøyale ting hele tiden, kan jeg ikke la være å innrømme at jeg lengter litt hjem... Av og til. Ikke fordi jeg heller vil være hjemme, men fordi jeg gjerne skulle ringt og fortalt alt sammen. Hva som skjer, hvordan det er. Bare kjent tryggheten litt gjennom telefonen en liten stund.

Nei, nå whiner jeg unødvendig, jeg kunne egentlig ikke hatt det bedre enn det jeg har nå :) !!

www.kvikklunsjkatrine.blogspot.com --> my life at nordfjord folkehøgskole!

Adressen er:
Nordfjord Folkehøgskole
Vereide
6823 Sandane

--> Send me love <3

Jeg er sliten av ord, sliten og lei. To dager til flytting og alle bruker alt for mange ord på å si ting som kan bli sagt kort.

Noen som vil kjøpe bil til 8000? Gi lyd!

Hvorfor kan du ikke bare la meg gå? Hvis det er så fælt. Denne halvveistingen dreper meg snart. Bokstavelig talt.

Nå, er det virkelig ikke lenge til

Jeg vet tårene mine er for deg, men jeg skulle ønske du kunne snakket dem bort. Fått meg til å le, slik du alltid gjorde. Jeg får ikke snakket med noen om det. Hvem skal jeg gå til? De vet så lite, alle andre. Alt annet ble i dett øyeblikket så mye mindre. Jeg savner deg. Utrolig mye.

Tente lys for deg, for dere alle, hver kveld.

.                                                                                                                                                      .
Vi skulle treffes, du og jeg, ansikt til ansikt for første gang på litt mindre enn et år. Utallige meldinger har blitt vekslet den tiden, timevis har vi brukt på telefonen. Dag som natt. Det hadde ingenting å si. Jeg har aldri før bodd så langt vekke fra noen og likevel følt meg så nær. Har lyst til å si du var en god venn, men det er løgn. Du ER en god venn.

 Tenk det, jeg skulle endelig treffe deg igjen. Klemme deg. Le med deg. Smile til deg. Snakke med deg og faktisk se hvordan du reagerte ved alt jeg sa. Som du selv har sagt:

"når vi prater, klarer jeg ikke
la være å se deg for meg.
Gud hvor fint det skal bli

å se deg
le
 igjen,

ikke bare høre det".

7 dager før endret alt seg, lite visste jeg før omtrent 2 dager senere.
Det var ikke slik vi hadde planlagt det,du skulle komme hjem du. Du skulle omvende meg og overbevise meg om at AP var partiet for meg.

Husker du det? Hvem skal gjøre det nå?

Det var med tårer i øynene og tunge skritt jeg beveget meg mot torget i Trondheim. Jeg fant plassen vi hadde avtalt å møtes på og ble slått av alle blomstene og brevene og lysene som lå, akkurat der.

Ufattelig.


Der sto jeg, lamslått. Her var det meningen vi to skulle stå, men i stede sto jeg helt mutters alene foran et hav av blomster. Jeg undret meg om moren din sto der, hun skulle tross alt kjøre deg hit. Jeg lurte på hvordan det nå så ut hos deg. Jeg sto der en stund, tenkte på utrolig mye forskjellig. Gråt hele tiden. Selv om jeg vet det ikke hjelper deg. Ikke nå.

Jeg la ned en blomst, og du kan sikkert gjette hvilken. Yndlingsblomsten min, Germini. Rosa var den. Sammen med den la jeg en orange rose. Jeg leste at det å gi noen en slik betyr "jeg er din venn". Det er jeg. Jeg føler meg litt teit som er så trist som jeg er. Jeg vet jeg ikke var en av dine nærmeste, vi rakk aldri komme dit. Men jeg vet hvilken fantastisk person jeg har fått bli kjent med. Jeg er utrolig glad i deg. Du er dypt savnet. <3

Hvor herlig er det ikke å komme hjem etter flere uker på tur og så finne alle sammen slik jeg forlot dem. Hvor deilig er det ikke å finne sengen min med nytt sengetøy og deilig tempurpute.
Er det merkelig å sove uten susingen fra luftventiltingen i taket? Selvfølgelig. Er det merkelig å faktisk ha full utsikt ut å fra soveromsvinduet, eller å både sovne og våkne uten det minste lille vugg i sengen? UTROLIG! Om jeg savner livet på båten? Klart det!

Men likevel, det er her jeg skal være nå,
hjemme.
En liten stund før jeg flytter da, så klart.

det er ikke meningen du skal forstå meg. Aller helst skulle jeg gjerne sluppet å forstå meg selv.

Har ikke ord. Ingen, verken gode eller vonde. Helt målløs. Satt ut. Alt for langt borte.

I'm on a boat.

Kom inn på kongsgård. Et år for sent vil gjerne mange si, men jeg bryr meg ikke. Som min far pleier si: bedre sent enn aldri. (Det er det han sier når han ikke synger at "alle kaller meg for siste mann, men jeg når frem" eller roper høyt at "det blir ikke kjekt før jeg kommer frem uansett"). Min pappa er en flott mann. Kongsgård er en flott skole!

Og skal jeg fortelle deg en hemmelighet? Kongsgård kan være kremen alt de vil for min del. Skryt av lærere, karakterer og engasjement alt du vil, jeg vet det allerede. Det bryr meg ikke lenger. (det var hemmeligheten). En til? Vel, jeg er evig takknemlig og glad for at jeg ikke kom inn i 1. klasse. Hetland er mitt hjem, det er min skole og det er PERFEKT! Kunne ikke hatt tre bedre år, blitt kjent med finere mennesker eller endt opp så bra som jeg har uten min kjære Hetland.

Det var egentlig det. Random? ikke egentlig. Dersom du kjenner meg.

Glowsticks og % i bagen og null kroner på kortet? I AM READY FOR FESTVIAL!

Lørdag: I was walking on sunshine.

Feiret bursdagen min sammen med Tiril og en gjeng med fantastiske venner! Været var på mitt lag, hagen var ryddet og både puter og stoler i forskjellige farger og fasonger sto fremme. Det viste seg å bli en flott kveld! Jeg tror alle koste seg, jeg håper det for selv kan jeg med hånden på hjertet si at "det gjorde jeg"!

Det var godt med en slik kveld. Jeg trengte en slik kveld.

Du suge. No offense, men for øyeblikket e det det du jørr. Rett og slett virkelig suge.

Eg har sove godt denne helgen, eg e deilig sliten. Ah, life. Godnatt <3

FERDIG MED EKSAMEN!.... såfårvisehvordandetgikkomlittoverentime++...

Leser til eksamen, med hodet i skyene... 

Den dagen dro han sin vei. Ikke skulle han langt avgårde og ikke skulle han bli lenge, men bort det skulle han. Ønsket om å bare reise uten mål og uten planer lå og ulmet i magen, men denne gangen var desverre mulighetene små. Hyttetur med to nære, to overnattinger og en drøm: frihet.

Å leve i en boble et par dager ville gjøre ham godt, men dypt inne i seg selv visste han at han ikke kom til å slappe helt av. Han hadde ikke et sted hvor han kunne slippe alt og bare flyte, det fantes ikke noe sted hvor han kunne puste ut og senke skuldrene, om så bare for noen sekunder. Og om det stedet hadde eksistert en gang, så klarte han ikke finne det nå. Det var for mye "surr" i veien, som folk sa. 

Nå skulle han i hvert fall dra sin vei,
koble ut,
smile
og prøve å nyte livet

så mye som mulig,
for noen dager i hvert fall.

"I dag har jeg for første gang på nesten et år spist middag alene med min pappa uten total stillhet. Vi har hatt vår første ordentlige samtale, tror jeg" sa hun med et forsiktig smil og en liten usikker latter.

Barndomslykke <3 

Det lyste lykke ut av øynene hennes og det var utrolig vondt å vite at denne lykken bare var midlertidig. At virkeligheten en dag nå snart skulle ta henne igjen og knekke henne som en tannpirker. 

Hvor er halen som skal gi henne styrke og fotfeste?

Selv evigvarende såpebobler sprekker en dag, og underbevisstheten hennes visste det allerede; hun hadde begynt å høre på hard musikk med høye trommer og masse skriking. 

Innsiden er på vei ut, og resultater er ikke lovende.

WTF?

What to do now? Arg, måtte jo bare skje. Ønske til bursdagen? et goodluckcharm (i form av et enkelt og fint smykke eller et armbånd eller en fotlenke). Så vet du det. Hva vet jeg? Lite og mindre enn det.

Jeg vet skriftlig eksamen er over. Jeg vet det er en god grunn til å feste. Jeg vet festing får dagene til å gå. Jeg vet jeg skulle ønske dagene gikk fortere. Da må jeg vel feste da? Uffda, jaja, ingenting å gjøre med det :)

This is what i neeeeed

Hele natten før, hele morgenen og hele dagen. Alt jeg tenkte på var at jeg gledet meg til å sitte i armkroken din. Føle meg trygg, en liten stund i hvert fall.

Det var alt jeg hadde tenkt på.

I stedet for en trygg armkrok og en god klem fikk jeg kald skulder og stillhet.

Halen min er stor, sterk og vakker. Ser du den? Den gir meg jordfeste men løfter meg samtidig himmelhøyt. Den sprer styrke. Føler du det? Sammen kan vi to tåle alt! Den er mitt skjold, mitt sverd og min skinnende rustning. Kan du se det?

Er du grei, kan du få klappe den :) 

Mess med meg, og jeg slår deg med halen min !

Dagene går i surr, klarer ikke helt henge med lenger. Er det tirsdag i dag? Nei, onsdag var det ja. Lese, spise, sove, lese, eksamen, sove, spise, sove lese, lese, spise, lese, sove, eksamen..... Det er bare to eksamener, men kroppen min driver fremdeles og bygger seg opp etter russetiden. De dagene er og et eneste blurr. Man husker hva som har skjedd og med hvem men om det var den helgen eller helgen før? Onsdag eller fredag? Det er ikke så lett...

Nå har jeg hatt eksamen i politikk og menneskerettigheter, jeg er sliten. Hodet er så fullt av inntrykk og tanker at jeg ikke helt klarer å forberede meg til eksamen i norsk i morgen. Men spennende var det, et kjekt tema og FYTTI, alt man misser av å ikke holde seg oppdatert i nyhetsbildet over verden. Ik, jeg føler meg liten og dum og uvitende. Well, får se å gjøre noe med det da!

Som for eksempel å legge seg? Ja.